Jeg kom over en post om AI her om dagen. Hele diskusjonen minnet meg altfor mye om da verden ble digitalisert — spesielt her i Norge. Bibliotekene var redde for at bøker skulle gå av moten. Avisene fryktet sitt eget nederlag fordi folk heller hentet informasjon fra nettet enn å lese papiraviser. Kinoene trodde de kom til å dø ut fordi The Pirate Bay og nedlasting ble en hobby for mange, og folk sluttet å gå på kino.
Jeg sier ikke at det var lett for dem, men alle måtte tilpasse seg de utfordringene som teknologisk utvikling førte med seg. Selv webdesignere klaget da Dreamweaver gjorde det mulig for “alle” å lage egne nettsider. Alt nytt ble hele tiden møtt som tabu.
I dag finnes det knapt fotografer som ikke bruker programmer for å etterarbeide bildene sine. Kinoene måtte bare få opp tempoet og begynne å lansere filmer raskere — i stedet for å vente et helt år etter premieren i andre land.
Nettaviser klarte å få abonnentene sine tilbake gjennom digitale plattformer. Og webdesignere er i dag langt mer produktive takket være verktøyene de har, sammenlignet med tiden da alt måtte kodes fra bunnen av.
Når det gjelder kunst, var det mange kunstnere som trodde at penner, papir og pensler kom til å dø ut da Adobe slo gjennom på 90-tallet. Å lage digitale bilder var nærmest tabu. Men likevel: fremdeles sitter folk verden over og maler sine egne kopier av Skrik og Madonna i klasserom — akkurat som vi måtte gjøre da vi lærte kunstteknikker på skolen. Jeg aner ikke hvor mange lerretsbilder jeg malte da jeg var yngre, eller hvor mange kopier lærerne våre fikk oss til å male bare for å lære.
AI er bare en videre utvikling. Men det finnes fortsatt altfor mange bugs, og brukeren kan ikke ta for gitt at informasjonen AI gir, alltid er korrekt.
Jeg mener AI kan gi oss gratis utdanning hjemme i sofakroken, i stedet for at vi må betale for dyre nettkurs!
På 1990-tallet var folk også redde for å miste jobbene sine da digitaliseringen for alvor kom inn i norske hjem.
Det jeg undrer meg over er: Hvorfor?
Vi mennesker har evnen til å skape nye ting hele tiden. Vi kan forme oss etter omgivelsene våre, på samme måte som vi kan forme dem. Men i stedet for å lære av frykten våre foreldre hadde, tar vi den med oss videre.
Jeg elsker nytenkning, teknologi og historie. De tre tingene viser hvor viktig det er at mennesker blir dyttet fremover. Hvis ikke, hadde vi kanskje fortsatt levd i huler (ikke vondt ment for dem som måtte føle seg truffet!).
Vi frykter at teknologien skal erstatte oss. Men i stedet for å frykte, må vi gjøre oss uerstattelige — følge utviklingen, bruke den, og vokse med den.
Det er sånn jeg tenker.
Vi burde ikke frykte ny teknologi, slik folk for 400 år siden fryktet leger som prøvde å helbrede mennesker.
(Sorry, dette ble visst noe helt annet enn bare et lite spørsmål … 😅)